Del 1 av testen. Del 2 kommer når sesongen nærmer seg.

- "Simen! Er du klar for neste års Capita og Union?"

- "Er vareprøvene for neste sesong (25-26) på plass Thomas!?!?! Ses i Tryvann om 25 min!!!"

Det er fredag en dag i slutten av januar 2025

To brettnerder strekker på bena når de krokbøyd stiger ut av bilene sine. De har glemt å ta yoga denne morgenen, da gleden over en dag med produkttesting gjorde at normale gjøremål ble glemt. Det har snødd siden torsdag kveld. Anlegget på taket av Oslo ligger badet i fersk nysnø. Under testen for et år siden var det kompakt og hardt. I dag skal det testes i forhold som snowboardere har våte drømmer om.

Gutta på ski som, vil carve i Wyller, rynker på nesa. De diskutere ved bilen parkert ved siden av. Er det for mykt, er det noe poeng å dra i bakken i det hele tatt? De ønsker knallharde forhold og ser helst at anlegget vannes slik at de kan få klink is. Ja ja, tenker vi og rister på hodet.

Thomas fra Union og Capita åpner bakluka og bilen er fylt til taket med brett og bindinger. Oh la la! Hvor begynner man? Jo, Thomas drar frem en koffert. Dette ser dyrt ut. Dette lukter high-tech og jeg lurer på når det dukker opp egne YouTube videoer og Reels med disse bindingene i hovedrollen. Han åpner kofferten med andakt. Vi holder pusten. Noe spesielt skal få se snø for første gang. Bindingene som "klekkes" trekker frisk luft og ser hvitt pudder som dekker grenene på trærne og bindingen begynner å riste av glede.

Liggende i baksetet ser vi nå på Union Source FC 2026, bindingene som er utviklet av Torstein Horgmo over flere sesonger. Vi får tårer i øynene, makan! Dette er lekkert og det lukter mer månelanding enn sesongkort i Oslo Vinterpark. Dette er neste nivå. Vi tar oss friheten til å legge in Torstein Horgmos egen film om bindingene.

Thomas og jeg har gjort dette i mange sesonger. I dag er forholdene bedre enn på mange år. Normalt er det hardt og klassiske norske forhold. Denne fredagen er det opphold, men det har snødd mye til å være Østlandet. Oslo Vinterpark har rukket å preppe løypene, men det ordentlig mykt. Så hvordan vil brettene oppføre seg når de får alt de ønsker seg og blir det noen gang for mye av det gode?

Vi tester to og to brett, bytter mellom hver tur og diskuterer i heisen. Vi møter Daniel Torres og Kent Scott og de hiver seg med. Så da består dagen av to testpiloter og to objektive observatører.

Testresultater

Captia DOA og Aeronaut

Aeronaut var fjorårets "vinner" for min del. En allrounder, som jeg med hånden på hjertet og en fugl i hånda, kan anbefale alle kunder som vil ha et brett som kan være med hver dag hele sesongen. Ganske stiv uten å bli vanskelig. Brettet er ladet som en springfjær og det sier "POP!" når du lader brettet og svever over kulen. Godt med set-back og litt bredere nose enn tail. Dette gir ekstra god flyt. Designet er balansert og den kan fint kjøres switch. En sann allrounder.

DOA (Defenders of Awsome) er verdens mest populære parkbrett. Parkbrett med stor P. Den har rocker ut mot nose og tail. Det gjør at den ikke straffer deg om du lander med rotasjon i kroppen eller om du drar til for tidlig på hoppkanten. Den blir litt "løs" i nose og tail og er leken. Kontrollen på brettet er flyttet fra ytterst i nose og tail til mer inn mot midten av brettet. Bakdelen er at den kan glippe i svingen, spesielt på hælkant når tyngdepunktet flyttes bakover mot tail og mangelen på camber ytterst mot tailen gjør at du ikke får stålkanten til å gripe.

Teksten over er anmeldelse basert på de siste årenes test av brettene. Men så dukker altså denne dagen opp, med perfekt forhold. Det er ikke ofte vi får her til lands. Setter utfor første tur. Capita Aeronuat satt opp med Union Ultra. Drømme-comboen fra i fjor. Legger meg inn i første sving, gleder meg til å kjenne at brettet sitter som støpt og at g-kreften presser deilig i lårene. Men brettet graver seg ned i den myke snøen. Jeg må slippe på trykket for å ikke gå på tryne. Hva skjer? Er brettet "for bra"? Kjørestil må tilpasses, må være mye lettere på trykket enn normalt. Tankene svirrer.

Setter meg i stolheisen. Thomas kjørte ned med Capita DOA. Vi skal bytte. Hopper inn i Union Force bindingene som er montert på brettet. Setter utfor. Tenker at jeg må konse i svingene og passe på å holde vekten sentrert over brettet for at det ikke skal slippe i hælkantsvingen. Men her er det bare å kjøre. Det sitter som et skudd og kjører perfekt. Jeg kjenner igjen følelsen jeg har lest hos amerikanske bloggere. Dette brettet kan jo alt! Diskusjonen går i heisen. Hvorfor? Er det forholdene? Aeronaut og DOA oppfører seg helt anderledes enn ved samme test for ett år siden.

Note to self: Fasit finnes ikke. Det er for mange variabler. Underlaget, kjøreren, egne preferanser og mange flere. Dagens forhold gir parkbrett gode egenskaper i bakken og brett som carver godt blir for agressive mot det myke underlaget. Vi blir påminnt om at vi må sjekke selv, høre med andre og suge til oss alle tilbakemeldinger vi får. Vi må analysere personen som kommer med nyttig feedback og vi må tenke over forholdene de baserer erfaringen sin på. Da kan vi gi gode råd og sjansene for at kunden får en god sesong øker.

Observatørene, som er med som objektive støttespillere, undrer seg over at det kan være så stor forskjell på brettene. Thomas og jeg nikker begge, og sier at det er overraksende stor forskjell når brettene testes mot hverandre i samme forhold rett etter hverandre.

Navigator og Mercury

Navigator er et rent freeride-brett og Mercury er et freestyle brett med en dose freeride. Navigator har godt med set-back, mye bredere nose og en ganske kort og smal tail. Ikke så mye at det kvalifiserer som et rent pudderbrett, men her har du et brett som liker seg i anlegget og som sier ja takk når det laver ned og snøen ligger dypt mellom trærne. Den er lettkjørt. Jeg ville kjøpt den ganske lang. Tailen er kort og konstruksjone medium stiv. Det er lett at du skrenser hælkantsvingen om du har en kort versjon. Denne er lettkjørt og morsom. Skal du ikke innom parken, men cruise rundt i anlegget. Velg denne. Den kan selvfølgelig hoppes, men det er ikke et brett hvor tricks er i fokus.

Bindings anbefaling: Union Force Classic eller Ultra

Mercury anbefales som et freeridebrett av Capita. Det vil ikke jeg anbefale det som. Teamkjørerene til Capita herjer i backcountryen med den, de hopper på store hopp og grisekjører ned bratte fjellsider. Men det er for lite set-back (1,3cm) til at denne avlaster låra for våre normale kunder. Dette er mer en naturlig oppgradering fra en DOA. Synes du DOA er litt for myk og vil ha noe som du må kjøre hardere og få betalt i høyde, stabilitet og eskalert moro, da kan du kjøre Mercury. Jeg tenker denne er for han som kjører mye i f.eks Hemsedal og bruker mye tid på de største elementene i parken. Den er stivere og oppfører seg bedre i høyere hastighet i lange og brattere bakker. Den er litt bedre utenfor løypa enn et rent parkbrett, men tar ikke skritt helt ut slik at det kan kalles en freerider.

I fjor syntes jeg den ble litt for torsjonsstiv. I år oppfører den seg eksemplarisk. Gode forhold gjør den mer lettkjørt. Masse pop. Tåler at man slipper opp max fart. Et veldig godt valg for den kresne snowboarderen. Den gule såla lyser opp snøen og det ser ut som man har leadlys montert under brett. En dose 2 Fast 2 Furious der altså. Passer fint til brettet. Dette er en muskel-bil forkledd som snowboard. Her lukter det svidd om du tørr å kjøre den slik den er tenkt.

Bindingsanbefaling: Union Force om du vil ha freestyle eller Union Atlas om du vil ha freeride

Thomas og Daniel nyter fredagen i bakken og tenker at denne sesongen blir rå. Så feil kan man ta.

Test av prototyper på Union sine nye boots for 2026 sesongen.